Tidslinje

Vi har ovenfor sett at geologien og avsetninger i vann kan forklare det fruktbare jordsmonnet og dermed det gode jordbruket.
Kalkstein har gitt grunnlag for kalkbrenning og eksport av brent kalk.
Leireavsetningene ved elver og sjøer har gitt grunnlag for teglverk.
Fallende terreng med elver og bekker har gitt grunnlag for kraftkrevende industri som jernverk og treforedling.
Alt dette har vært viktige næringer og er en del av grunnlaget for det Bærum vi har i deg.

De første menneskene
De første menneskene som kom til vårt område, etablerte seg gjerne nær strandlinjen. Etter siste istid, da landet ikke lenger var tynget ned av isen, hevet landet seg, og strandlinjen sank. Derfor finner vi de første spor av menneskene på ulike steder til ulike tider. For eksempel ser vi spor etter steinøkser på Jar nær det som var strandlinjen for 7000 år siden, og vi ser spor av de første bosetninger på Vøyen der strandlinjen gikk for 3000 år siden.
Etter siste istid ble klimaet gradvis varmere, varmere enn i dag.

Det varme klimaet ga gode leveforhold for steinaldermenneskene som drev med jakt, fiske og sanking. Etter hvert ble dette folket kjent med jordbrukskulturen. Med husdyr kunne de få en sikrere kilde til kjøtt og skinn, og korn kunne lagres til tider av året da det var lite mat å finne. Men når du kan lagre store mengder verdifulle matressurser, kan noen også ta disse fra deg. Det ble behov for sikring og beskyttelse, noe som påvirket organiseringen av samfunnet. Mer om dette under omtalen av bronsealder og jernalder. Overgangen til jordbruk og kornprodukter som mat gjorde det mulig å mette flere menesker, men slik ensidig kost kunne også føre til feilernæring. Dessuten kunne det at menneskene levde tett, og i daglig nær kontakt med husdyr, føre til rask spredning av sykdommer.

Omleggingen til jordbruk tok lang tid, og først mot slutten av steinalderen og i bronsealderen slo korndyrkingen til for alvor. Ved Løvsbråten har man funnet en flintsigd som er et tegn på at det har vært drevet jordbruk (se kartet nedenfor). En del mennesker forlot boplassene ved strandlinjen for å finne bedre dyrkingsjord i innlandet. Trolig var redskapene man den gang hadde best egnet til å rydde tørr og løs jord. Den dype leirjorda midt i bygda ble ryddet senere.
Analyser av pollen (blomsterstøv) fra blant annet kornplanter er et viktig hjelpemiddel når man skal kartlegge det eldste jordbruket. Pollen som faller ned i et tjern, synker til bunnen og konserveres. Pollenanalyser viser at det har vært drevet jordbruk tidlig flere steder langt inne i Bærum, blant annet ved Dælimåsan øst for Løvenskioldbanen.

Det måtte ryddes skog for å kunne dyrke jorda. Til dette ble det benyttet en spesiell type store økser som kalles tynnakkede økser og som er laget av flint. Funn av tynnakkede økser er gjort ved Jar kirke, ved Hauger og ved Evje. De tynnakkede øksene kom i den tidligste jordbrukskulturen. Neste periode kalles stridsøkskulturen, eller båtøkskulturen, med karakteristisk utformede steinøkser. Fra slutten av steinalderen dominerer skafthulløkser (økser der det er slipt et hull til skaftet) og dolker.
Økser og andre redskapene ble delvis laget av lokale bergarter, men det beste materialet å lage økser av var flint. Flint er hard og spalter lett, slik at man får skarpe kanter. Flint finnes ikke naturlig i Norge og måtte importeres, mye kom trolig fra Danmark. Foruten flintsigden fra Løvsbråten som er nevnt ovenfor, er det funnet en fint tilhugget dolk av flint ved Løkke
i Sandvika. De ulike funnene er vist på kartet nedenfor.

Steinalder i Bærum (ca. 10000 fvt.–1800 fvt.)

Oversiktskart over Bærum. Vi ser det er mange berg (åser og høyder), vi ser de langstrakte øyene i nordøst−sydvestretning, og vi ser elvedalene som går i mer i nord−sydretning.
Kilde: Asker og Bærum til 1840

Nedenfor: Flyfoto av samme område.
Kilde: Google Earth

Geologisk kart over Bærum. Legg merke til den smale lange kalkåren (blå) øst og syd for Kolsås (til høyre for midten av bildet). Her lå flere kalkgruver og kalkovner (omtales senere). Kilde: Berggrunn

Kilde: Geodata online

Lavabergartene Basalt (øverst) og Rombeporfyr (nederst) fra Kolsås. Foto: Knut Erik Skarning

La oss først se hvordan naturforholdene i stor grad kan forklare både tidlig bosetning og utviklingen videre til det Bærum vi har i dag.

Navnet Bærum kan komme av det norrøne navnet Berge(h)imer eller Berge(h)imsherad som betyr "hjem ved fjellet". Navnet er naturlig; når man kommer sjøveien til Bærum, ser man mye berg. Se kart og bilde ovenfor.

Det geologiske kartet nedenfor viser at de store flatene, der det i dag er mye jordbruk, består av leirskifer, sandstein og kalkstein. Dette er bergarter som ble dannet ved avsetninger under vann i Kambrosilurtiden for omkring 500 millioner år siden.
Kartet viser også at bergene består av harde lavabergarter (basalt og rombeporfyr) som ble dannet for omkring 250 millioner år siden. Lava rant da ut av sprekker i jordoverflaten og la seg over bergartene fra Kambrosilurtiden. Senere ble lavabergartene delvis slitt vekk, og mange steder, for eksempel nærmere kysten, kom kalkfjell og leirskifer frem i dagen. Bergartene fra Kambrosilurtiden ble også slitt en del ned.
Se mer om bergarter, og om hvorfor sydveggene på Kolsås og Skaugumåsen er så bratte, på siden om Kolsås (et stykke nede på siden man kommer til).

Videre ser vi på det geologiske kartet at mange av terrengformene, særlig øyene nederst på kartet, er langstrakte i
nordøst−sydvest-retningen. Grunnen til dette er at Norge ble presset (av store "plater" i jordoverflaten, som stadig bevet seg) fra vest for omkring 400 millioner år siden. Dette førte til at bergartene i vårt område ble foldet, som når vi presser en duk sammen på et bord. Disse bergartene består av mange lag av kalkstein (lys) og leirskifer (mørk), og det er lett å se foldene ute på øyene og i veiskjæringer. Se bildene nedenfor kartet. Elvedalene i Bærum går mere i nord−sydretning. Dette kommer av at det her fantes sprekker og svakhetssoner der vannet kunne grave. Eksempler er dalene dannet av Lysakerelven, Øverlandselven, Lomma og Isielven.

Landskapet har ellers blitt formet av erosjon (vann som graver, frostsprengning m.m.) og isbreer som har skurt berggrunnen. Siste istid sluttet for omkring 10 000 år siden. Der vi har de nevnte foldede bergartene, ble leirskiferen raskere erodert enn kalksteinen, og vi ser i dag rygger av kalkstein.

På flatene der vi har jordbruk i dag er det næringsrik jord, fordi områdene er gammel havbunn (se bildet nedenfor) fra tiden etter siste istid. Men det er også næringsrik jord fordi det har skjedd erosjon av berggrunnen, og isbreene har fraktet med seg mineraler fra sliping av fjellene de passerte. Materiale som kom med elevene, ble sortert. De minste partiklene ble fraktet lengst. Nær strendene innerst i de gamle fjordene ble det avsatt forholdsvis store steiner og grus. Lengre ut fra strendene, nærmere sjøen i dag, ble mindre partikler avsatt, og det ble dannet tykke leirelag. Ute ved det som er kysten i dag inneholder jorda mye mineraler fra kambrosilur-bergartene.
Midt i bygda der vi har de tykke leirlagene, har vi den beste dyrkingsjorda. Oppe i åssidene i indre Bærum har isen gjort "rent bord", og vi finner bare et tynt lag morenegrus. De harde lavabergartene i disse områdene eroderer lite. Men noen områder lå i le for breen, og her ble det liggende litt tykkere morenemasser. I disse områdene har man tidlig dyrket blant annet poteter. Eksempler er områder ved Kampen i Lommedalen, ved Rognlia og ved Gupu. Korndyrking ble forbeholdt lavlandet.
Bildet nedenfor viser at havet sto langt inn i Bærum og dannet lange fjorder rett etter siste istid for 10 000 år siden. Ved år 0 sto sjøen fortsatt ca. 10 meter høyere enn i dag. Avsetningene som skjedde på havbunnen den gang, må ikke forveksles med de omtalte avsetningene som ga opphav til kalkstein, leirskifer og sandstein for noen hundre millioner år siden.